Mot, håp & tørre slimhinner - Annika Cripps om sin brystkreft

Annika Cripps ble kjent for det svenske folket gjennom sin deltakelse i det første dating-TV-programmet for seniorer i Sverige som ble utrolig populært. Med sin varme og genuine personlighet ble hun raskt en favoritt blant seerne da hun delte sine tanker om romantikk, lyst og viktigheten av å pleie relasjoner, men det få vet er at Annika har overlevd brystkreft. I januar 2016 fikk Annika et konvolutt i postkassen med avsender fra mammografiscreeningen hun nylig hadde gjennomført. Konvolutten var tykkere enn vanlig, og hun forsto med en gang at noe ikke var som det skulle. I dette eksklusive intervjuet deler Annika generøst sine personlige refleksjoner og lærdommer på en håpefull og inspirerende måte ut fra et ønske om å øke bevisstheten om brystkreft.

HEI ANNIKA, HVORDAN HAR DU DET I DAG?

Jeg har det kjempebra, takk! Jeg har faktisk nettopp gått gjennom kalenderen min fra 2016 fordi det var da jeg fikk brystkreft. Jeg måtte sjekke tidsforløpet, og det var litt vanskelig faktisk, for jeg innså nå hvor rar jeg delvis faktisk var da (ler), men ellers er det bra!

NÅR FIKK DU DIAGNOSEN BRYSTKREFT?

Jeg var på mammografi i januar 2016. Man pleier jo bare å få et enkelt brev om at alt er i orden, men denne gangen fikk jeg en tykkere konvolutt. Så jeg kjente med en gang da jeg fikk den konvolutten at den inneholdt flere papirer, og da forsto jeg at det var noe. Det var det første varselsignalet. Jeg fikk umiddelbart en ny time på SÖS. Selvfølgelig var jeg litt skremt, og jeg snakket også mye med datteren min som er lege og med en venninne som hadde hatt brystkreft. Det var også mange som sa til meg at det kunne være en fettklump og at det ikke trengte å være kreft. Under oppfølgingstimen da de skulle ta en biopsi, gikk det ikke å komme inn med nålen fordi brystet var så kompakt, og jeg måtte i stedet bestille en ny time for ultralyd. Det var under ultralydundersøkelsen at jeg virkelig forsto. Jeg husker så godt legen og sykepleieren som gjorde ultralydundersøkelsen. Jeg forsto med en gang på ansiktsuttrykket deres at det var alvor. Det kjentes i hele rommet. Men det var egentlig ikke før etter operasjonen, da kulen var operert bort og analysert, at jeg fikk beskjeden om at det faktisk var brystkreft.

HVA HUSKER DU KLAREST FRA DA DU FIKK BESKEDET?

Min eldste datter som selv er lege var med meg da jeg fikk beskjeden. Jeg husker at den kvinnelige legen sa "Ja, til 90 % er det kreft, og hvordan føles det, Annika?". Jeg husker at jeg tenkte at det var et merkelig spørsmål å stille rett ut sånn, og at jeg i stedet reflekterte over at legen hadde fett hår. Jeg satt der og tenkte på hvorfor mennesket går på jobb med fett hår (ler). Men så så jeg at datterens øyne ble tårerike. Tiden sto stille disse sekundene. Jeg rakk å tenke alt dette samtidig. Det er så merkelig. Min datter er et utrolig empatisk menneske, men hun viser ikke gjerne følelser, og da jeg så at hun gråt – da tenkte jeg at nå er det alvor. Så alt liksom raste gjennom hodet på en gang.

HADDE DU NOEN SYMPTOMER FØR?

Nei, ikke i det hele tatt! Jeg hadde imidlertid en risikofaktor med brystene mine som jeg ikke visste om. Det var at jeg hadde "kompakte bryster", som også kalles kjerteltette bryster. Den risikofaktoren er ganske tung. Jeg hadde også spist østrogen i 2 år før kreften ble oppdaget. Jeg fylte 60 år det året jeg fikk kreftbeskjeden og var på slutten av overgangsalderen. I 2014 fikk jeg veldig plagsomme urinveisinfeksjoner som jeg ikke ble kvitt, og jeg spiste langtidsvirkende penicillin i 3 måneder. Hele immunforsvaret ble jo slått ut, og da tenkte jeg at nå må jeg begynne å spise østrogen for å slippe urinveisinfeksjonene. Det var jo helt fantastisk å få østrogen – for jeg hadde det også mye bedre psykisk, men dessverre var det vel ikke så passende å spise østrogen når jeg hadde denne risikofaktoren "kompakte bryster". Så vet man jo fortsatt ikke helt hva kreften skyldtes. Det var kanskje en kombinasjon av alt.

HVORDAN VET MAN OM MAN HAR KOMPAKTE BRYST?

Hvis man kjenner på brystene, skal de være myke, men hvis man ikke helt kan klemme dem sammen, er de kompakte. Før brystkreften hadde jeg også en ganske tung byste, og når jeg tidligere tok mammografi, var det som å prøve å presse sammen noe som ikke går.  Begrepet "kompakte bryster" eller kjerteltette bryster har kommet fram i debatten de siste to årene, da man har begynt å snakke om dette som en risikofaktor basert på relativt ny forskning. Jeg hadde jo mange friskfaktorer som at jeg var veltrent, normalvektig og hadde ammet mine tre barn, noe som reduserer risikoen for brystkreft, men jeg visste ikke at kjerteltette bryster kunne være en risikofaktor.

GJORDE DU SELV REGELMESSIG KONTROLL AV DINE BRYST?

Ja, men det gikk jo ikke. Før brystkreften hadde jeg stor D, noen ganger E-cup, og det gikk ikke å kjenne innerst i brystet, fordi de var så kompakte. Så jeg gjorde så godt jeg kunne, men det var under mammografien at kreften ble oppdaget. Når jeg har forklart det der med at kjerteltette bryster kan være en risikofaktor for venninnene mine, har de derimot ønsket å få brystene sine undersøkt - av meg! Sist det skjedde var vi på byen (ler)!

HVA HUSKER DU FRA DAGEN DU OPERERTE BORT BRYSTKREFTEN?

Jeg ble operert 29. mars 2016, og dette er så interessant… i kalenderen min har jeg bare skrevet en masse jobbting. Det står ingenting om en operasjon. For å finne ut hvilken dag jeg ble operert til dette intervjuet, måtte jeg gå inn på en app på mobilen som viser hvor mange skritt jeg går, fordi jeg visste at den dagen jeg ble operert, gikk jeg ikke et eneste skritt. Det som var enda mer merkelig i ettertid, var at jeg hadde booket et 50-årslag på lørdagen samme uke som jeg ble operert – jeg var helt dum i hodet. Så gikk jeg tilbake til jobben bare 10 dager etter operasjonen, og det var faktisk det vanskeligste å lese om i kalenderen min. Det var også først etter operasjonen at man kunne konstatere gjennom en prøve i armhulen at kreften ikke hadde spredd seg, noe som var veldig godt! I mitt tilfelle fantes det også andre ting som allerede før tydet på at den ikke var spredd. Hvis kreftknuten har som et tykt potetskall rundt seg, er sjansen mindre for at den har spredd seg, noe man så under min MR-undersøkelse. Jeg fikk gode signaler i et tidlig stadium, men med forbehold om at vi alle vet at det er en lur sykdom. Men etter operasjonen kunne jeg på en måte puste ut. Kreften hadde ikke spredd seg, og det var jo kjempegodt.

HVORDAN HANTERTE DU BESKJEDEN I TIDEN DU VENTET PÅ OPERASJON?

Jeg var veldig rolig, jobbet på og gikk og trente som vanlig. Det høres litt overmenneskelig ut, men jeg er veldig pragmatisk og ser helheten, og alt føltes også profesjonelt håndtert av helsevesenet. Jeg sov faktisk godt om nettene i denne perioden.  Jeg snakket også med en venninne som hadde gjennomgått en kreftbehandling som var tøffere enn min, da hun fikk cellegift, og hun sa slik: "Den eneste tanken var jo at nå kommer jeg til å dø, men jeg har jo hatt et veldig godt liv," og det lærte jeg av. Å tenke slik. Det hjalp meg. Jeg er ganske realistisk og tenker at nå lever jeg her og nå, og så vet man ikke hva morgendagen har å by på, men det kan jeg ikke gå og bekymre meg for. Mange i min alder snakker om alle som er syke. Det er vel selvfølgelig at man blir syk når man er 60, 70, 80 år, men ikke alt er dødelige sykdommer.

FORTALTE DU OMGIVELSENE DINE OM DIAGNOSEN?

Jeg skrev ikke noen statusoppdatering på Facebook om kreftdiagnosen min, men jeg fortalte det til alle unntatt mamma og pappa, for dem ville jeg skåne. Pappa døde i 2018, og i 2016 da jeg fikk brystkreftdiagnosen, var han 92 år og litt forvirret. Jeg ville ikke bekymre ham. Mamma var helt klar, men jeg og søsteren min tok beslutningen om ikke å fortelle foreldrene mine. Jeg fortalte det til alle på jobben, og selvfølgelig var reaksjonene litt forskjellige. Noen mennesker som har fått en kreftdiagnose opplever at folk reagerer feil når de forteller omgivelsene. Jeg brydde meg ikke om reaksjonene alltid var de beste.

HAR DU NOEN TIPS TIL DE SOM HAR EN VENN ELLER KOLLEGA SOM NETTOPP HAR FÅTT KREFT?

Det er vel først og fremst å lytte og kanskje i stedet for å stille masse spørsmål si "Hvis du vil snakke om det, så kan du gjerne snakke med meg."

HVORDAN REAGERTE FAMILIEN DIN PÅ BESKJEDEN?

Min eldste datter var med på sykehuset da jeg fikk beskjeden og også da jeg ble operert. Min søster som bor i Ängelholm gjorde seg også bryet med å komme opp til Stockholm og var med meg under operasjonsdagen. Mine to yngre døtre var med etter operasjonen da jeg skulle få den påfølgende behandlingsplanen, men de stirret mest på mammas nyopererte bryst (ler). De er begge veldig empatiske, men var kanskje ikke modne nok til å ha samme dype forståelse som min eldste datter, som også er lege, hadde. Men de var veldig bekymret alle tre, selvfølgelig.

HVORDAN SÅ DEN ETTERFØLGENDE BEHANDLINGEN UT?

Brystene grodde raskt, og operasjonen var mye mildere enn jeg hadde trodd. Jeg har operert en fot tidligere, og det var helvete på jord, men brystoperasjonen gjorde ikke engang vondt. I mitt tilfelle fjernet de et kakestykke, omtrent som en plomme, på begge brystene, noe som gjorde at jeg gikk fra D-cup til C-cup, så i mitt tilfelle var det som en brystreduksjonsoperasjon. Jeg trengte aldri cellegift, men etter operasjonen startet behandlingen med Tamoxifen, som er en østrogenhemmende medisin. I tre uker fikk jeg også stråling hver ukedag, men strålingen gikk veldig fort og tok bare noen minutter. Jeg fikk også en kontaktsykepleier, noe som var ganske nytt i 2016, som jeg kunne ringe når som helst og stille spørsmål om ulike ting. Kontaktsykepleieren var også tilgjengelig i de 5 årene jeg var innskrevet. Det var mange legebesøk den våren for å justere strålingen korrekt, men jeg opplevde at jeg fikk en veldig god behandlingsplan, noe som gjorde at jeg hele tiden følte meg trygg, at alt ble håndtert profesjonelt, og at jeg kunne stole på helsetjenesten. Den følelsen hadde jeg hele våren. Det eneste som var en liten bonus med brystkreftoperasjonen var min fantastiske kirurg. Jeg hadde flaks som fikk en av Sveriges beste kreftkirurger som også var spesialist i plastikkirurgi. Etter operasjonen har jeg fått to perfekte bryster og slapp å bruke BH med mye støtte, noe som tidligere hadde gitt meg groper i skuldrene, noe som var en befrielse og også ble som en liten bonus i noe som ellers var skikkelig vanskelig.

HVORDAN REAGERTE DU FØLELSESMESSIG UNDER OG ETTER BEHANDLINGEN?

Det var jo så klart mange tanker rundt døden under behandlingen, men etter min brystkreft setter jeg desto mer pris på livet. Jeg tar ingenting for gitt lenger. Jeg har blitt utrolig takknemlig for alt, og jeg tåler heller ikke lenger folk som klager og sutrer for mye, noe jeg hadde større aksept for før min brystkreft. Jeg har mange venninner, men jeg har faktisk ryddet opp blant venner etter kreften og fjernet alle energityvene. For å ha det bra må man få inn god energi, og det gjelder alt. Jeg har ikke betalt for å være livscoach. Livet er for kort. Før operasjonen hadde jeg også så tunge bryster at jeg fikk groper i skuldrene etter bh-en. Det kan høres banalt ut, men brystene ble faktisk finere etter operasjonen, noe som ble noe positivt.

FIKK DU NOEN BIVIRKNINGER?

Jeg fikk veldig informativ og tydelig informasjon om bivirkninger av behandlingen. Helsevesenet gjør jo heller ingen "lykke-kalkyler", men de informerte om alt. Jeg fikk vite at jeg kunne få brannskader av strålingen, og jeg fikk også et grått område på brystet etter strålingen, men det gjør ikke vondt å få stråling. Det kjennes ikke i det hele tatt! Av den østrogenhemmende medisinen Tamoxifen kan man også få bivirkninger. Jeg var jo i overgangsalderen allerede før brystkreftdiagnosen med lave nivåer av østrogen, og på det fikk jeg østrogenhemmende. Jeg sluttet også med østrogen med en gang da jeg fikk det tykke konvolutten fra mammografien. Østrogenhemmende medisin er også mye verre for yngre kvinner, da havner man i overgangsalderen tidligere, men jeg var jo allerede i overgangsalderen. Jeg synes ikke at den østrogenhemmende medisinen påvirket meg så mye i begynnelsen, men da var nok mitt eneste fokus at jeg ikke ville dø. Lave nivåer av østrogen gjør jo at man blir tørr overalt, men tørre slimhinner er ikke noe man tenker på akkurat når man går gjennom en brystkreftbehandling. Jeg har også alltid hatt litt fett hår, men plutselig ble håret supertørt og sprøtt, og neglene fikk en dårligere kvalitet. Jeg skulle egentlig gå på Tamoxifen i fem år, men etter fire år kontaktet jeg legen min da urinveisinfeksjonene mine begynte å komme tilbake. Når slimhinnene blir tørre og skjøre, blir de jo også mer mottakelige for urinveisinfeksjon, og jeg ville ikke havne der jeg var i 2014 da jeg hadde urinveisinfeksjon hele tiden, og da ble det bestemt at jeg kunne slutte med Tamoxifen. Jeg har heller ikke hatt noen urintrengninger etter kreftbehandlingen, noe mange kan få.

Bildetekst: Grått område på brystet etter strålingen

HVOR TØRRE SLIMHINNER FÅR MAN ETTER EN KREFTBEHANDLING?

Jeg fikk ikke så tørre slimhinner at jeg begynte å blø da jeg hadde sex – så tørre har mine slimhinner aldri vært. Mens jeg tok Tamoxifen, traff jeg også en mann som jeg hadde et normalt sexliv med, og i denne tiden brukte jeg lokalt østrogen. Jeg bruker også VagiVital AktivGel regelmessig, og det jeg liker med den er at den er klissfri. Som intimvask bruker jeg alltid VagiVital V Cleanser, og jeg kommer faktisk aldri til å bruke noe annet. Den anbefaler jeg alle mine venninner fordi den fukter så godt og er veldig behagelig!

VagiVital V Cleanser intimvask finner du her

HVORDAN PÅVIRKET KJÆRLIGHETSLIVET SEG ETTER KREFTBEHANDLINGEN?

Det var også en så rar greie. Under kreftbehandlingen våren 2016 var jeg singel og datet en fyr som jeg hadde sex med, og det forstår jeg fortsatt ikke hvorfor jeg gjorde, siden han ikke var særlig seriøs. Han var veldig interessert i begynnelsen, men da han fant ut at jeg var 10 år eldre enn ham, så... ja. Jeg tok ikke alltid så gode beslutninger i denne perioden. Jeg forsto for eksempel ikke at jeg trengte å hvile og sykmelde meg. Lysten var der hele tiden under de fire årene med behandling. Libidoen var ikke nedsatt. Jeg ville ha sex. Mangel på lyst kan jeg heller kjenne litt på nå faktisk, men da må man kjempe litt med den på egen hånd.

VagiVital AktivGel for tørre slimhinner & smerte ved samleie finner du her

PÅVIRKET DITT KROPPSSYN ETTER BRYSTKREFTEN?

Nei, det synes jeg ikke, men det er også så motstridende. Jeg inviterte til en bursdagsmiddag med venninnene mine samme år som kreftbehandlingen da jeg fylte 60 år. Når jeg ser på bilder fra den middagen ser jeg helt strålende ut. Det finnes også et bilde fra en fottur på Mallorca samme år hvor jeg ser veldig velstående ut, og jeg fikk også ofte ros i 2016 for at jeg ikke gikk ned for telling. Var det ekte eller fake? Jeg vet egentlig ikke helt.

Bildetekst: Vandringsreise på Mallis en måned etter operasjonen

ER DET NOE DU ØNSKER DU HADDE GJORT ANNERLEDES?

Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke sykmeldte meg. Så i ettertid er et godt tips at man skal skite i å være en flink pike! Det var faktisk helt sprøtt at jeg så raskt gikk tilbake til jobben. Da jeg gikk på stråling kunne jeg fått 25% sykmelding, men for ikke å gå glipp av jobben var jeg på sykehuset for å få stråling kl. 06:30 hver dag slik at jeg kunne jobbe etterpå. Helt sprøtt! Mine medarbeidere som jeg var sjef over var de beste i verden og sa ofte til meg; "Annika, går du ikke på behandling? Hva gjør du her?". De var utrolig støttende og klokere enn meg. Alle rundt meg sa til meg at jeg skulle sykmelde meg, men jeg var slik da – det har jeg omvurdert. Det der gjør jeg ikke om. Dumt. Livet har ulike faser og nå hadde jeg kreft. Jeg tenkte faktisk på det da jeg så politikeren Lena Hallengren på nyhetene, da hun hadde en betydelig tøffere kreftbehandling enn meg. Jeg følte for å si "men skit i Regjeringen nå, Lena!" og ville nesten sende henne en e-post. Man sier også alltid sånn "Ja, men jeg har godt av å jobbe", men det må jo finnes et mellomting? At jeg ikke kunne ta fri og være sykmeldt i fire uker – det er jo bare latterlig!

HAR FORHOLDET DITT TIL HELSE PÅ NOEN MÅTE ENDRET SEG?

Jeg har alltid likt vin og litt for mye sukker. Etter skilsmissen min i 2008 har det vært mye fest med sene kvelder og mye dating, men det har endret seg etter brystkreften. Jeg tar bedre vare på meg selv etter kreften. Jeg er mer nøye nå. Jeg drikker aldri så jeg blir bakfull, og jeg drikker kun 1 eller maks 2 glass vin og kun til mat, samt aldri på tom mage. Jeg har alltid trent, og det gjør jeg fortsatt, men jeg tenker nå mer på at jeg skal ta vare på meg selv. Jeg stresser mindre. Jeg sover godt også og er nøye med søvnen, som nesten har blitt en vitenskap der det er viktig for meg å få nok søvn, og jeg har både tyngdeteppe, spikermatte og pute mellom bena (ler) for å unngå smerter i hoften. Jeg kan nå bli litt hypokondrisk noen ganger. Jeg fikk en ørevokspropp som gjorde at jeg mistet balansen og tenkte med en gang at det var kreft i hjernen. Det har ikke skjedd så mange ganger, men kreften følger med en. Det blir litt hypokondrisk light. Etter en langvarig forkjølelse som aldri tok slutt, tenker jeg at nå er det kreft igjen. Det kan komme iblant. Jeg er i dag friskmeldt siden 2021 og går nå på det vanlige mammografiprogrammet, men jeg er og vil alltid forbli en kreftoverlever.

HAR DU NOE RÅD TIL KVINNER SOM NETTOPP HAR FÅTT BRYSTKREFT?

Om man nå blir rammet av kreft, skal man være klar over at brystkreft nok er en av de beste formene siden brystene stikker ut og ikke ligger nær noen vitale organer. I dag overlever de fleste en brystkreftdiagnose. Tipset er faktisk å ha tillit til helsevesenet. Jeg satt ofte i venteværelset og hørte folk være misfornøyde over småting – og det er klart at man kan støte på dumskaller, men hovedsakelig mener jeg man skal ha tillit til brystkreftbehandlingen. Det er et superprofesjonelt system med et helt team av personer med enorm kunnskap. Ikke let etter feil, men se helheten. Lytt også til deg selv. Sykemeld deg og slutt å være en flink pike! Min kloke lege sa til meg at jeg skulle være sykemeldt, men jeg ville ikke høre på henne. Det kom også mye godt ut av min brystkreft. Jeg fikk en ny måte å se på livet der jeg verdsetter meg selv, min tid og min helse på en bedre måte. Jeg har fått et mye nærmere forhold til min søster hvor vi i dag er veldig tette, og jeg har på mange måter revurdert meningen med livet, noe som har vært veldig positivt!

Av: Fanny Falkman Grinndal